annonse:
Isan - en revolusjon på et kvart århundre foto: Asgeir Eide Olsen
1. februar 2010

Isan - en revolusjon på et kvart århundre

Skrevet av 

Kronikk:

Da Asgeir Eide-Olsen kom til konas landsby i Kalasin i Isan for 24 år siden var det ingen biler, ingen telefoner, og ingen andre 'faranger' der:


Da jeg kom til konas landsby for første gang i 1986 var det en selsom opplevelse. Husene på påler stod tett langs den rødbrune grusveien som slynget seg gjennom landsbyen.

Bananpalmer, kokospalmer, siv, bambus, mangotrær, jackfruittrær - grøden var stor og det vokste overalt. Vannbøfler, høns, ender, bikkjer, katter - dyrelivet var rikt og de taslet rundt overalt. Ingen hadde biler, noen få hadde en liten reise-TV. De som hadde kjøleskap plasserte det midt i døråpninga - slik at andre kunne få øye på deres nye velstand. Ingen hadde telefon.

Som ung 'farang' fra vesten å komme til denne avsidesliggende virkeligheten var veldig spesielt. Landsbyhøvding og skolemester tok imot til audiens, og munkene i landsbyens kloster ville gjerne ta en nærmere titt på meg. Nesten ingen hadde sett en farang på nært hold før, smilene satt løst og varmen og vennligheten var ubeskrivelig.

I løpet av de 24 årene som har gått siden den gang har veldig mye skjedd. Krøtterstien som buktet seg gjennom jungel, endeløse rismarker og sukkerrørsplantasjer har gradvis blitt oppgradert til tofelts motorvei, asfaltert og med midtrabatt. Den lokale skolen som så vennlig tok imot meg - og som var ubeskrivelig stolte av å være grunnlagt av selveste dronningmoren - har fått mange tilbygg og paviljonger, stor fotballbane og basketballbane. Og etter hvert er flere og flere hus kommet ned på bakken. De gamle pålehusene blir sjeldnere - men de finnes fortsatt.

Folkene i landsbyen er også blitt mer utdannet, mer bereist og har flere tanker om omverdenen og om faranger. Den gang jeg dukket opp første gang på tunet til svigermor, var det 'Pi Bon' som ble tilkalt på kveldinga. Han hadde vært i Saudi-Arabia og jobbet og var landsbyens internasjonale alibi. Engelsk kunne han også, så farangen skulle de da få i tale. Over kyllinggryta og laokao-glassene gikk samtalen ut over natta. Ikke så dyptpløyende og altomfattende - til det var Pi Bons engelskkunnskaper for begrenset - men forbrødring og enighet om verdens mange problemer kom vi frem til uten at et skeivt ord ble ytret.

I dag er jeg ikke lenger noen 'headturner' i landsbyen - faranger er de etter hvert blitt godt vant til. Landsbyhøvdingen kommer ikke lenger bort for å se på min lyse hud, men kommer gjerne innom for å høre om jeg kan bidra med noen penger til den nye broen som må bygges. Og slik er det blitt. Ordet 'farang' er selv langt ute i grissgrendte strøk blitt synonymt med penger og lettvinte løsninger. Bare i denne ene landsbyen er det nå så mange farang-finansierte hus at ingen kan si nøyaktig antallet. En av jentene har sågar tre faranger som har bygget hus til henne - ett hver har de bygget, og alle tror de visst at de er den eneste mannen i hennes liv. På toppen av det hele har hun en thailandsk ektemann. Slikt setter griller i hodene på fattige foreldre og unge jenter.

Stadig kommer mødre med unge jenter inn på tunet og min kone fører lange samtaler om hvordan det er å være gift på andre siden av jordkloden. Uten unntak ender diskusjonen med om hun - eller kanskje jeg - ikke har en venn langt der borte i Norge som kunne tenke seg en thailandsk kone.

Bilene ruller forbi, tankbiler, store trailere på vei med varer til og fra, lastebiler med landarbeidere stablet sammen på lasteplanet. De hoier fremdeles når de får øye på farangen. Unge studiner på mopeder på vei hjem, de snur seg de også, og det svarte håret blafrer i vinden mens jeg ser deres kritthvite smil for et øyeblikk. Så er de også borte. Snart kommer en pickup med ungdommer. Kanskje stopper de opp når de ser meg - kommer inn på tunet og byr meg på en øl eller et glass med sprit. De snakker høyt og skal på fest - mørket har senket seg og selv om øynene er blanke så setter de seg bak rattet og svinger uvørent ut i natten en time seinere. De skal videre, de har snakket med farangen og hørt om hans planer, spurt om hvite kvinner og om de duger i køyen. De flirer, men skal likevel overbevise meg om at thailandske damer er best. Alle faranger liker thailandske damer - det er jo derfor dere er her, ler de. Mange ting er som før. Fremdeles våkner du før soloppgang av hanegaling og lukten av kullfyrt matlaging utenfor nabohusene.

Fremdeles smiler folk mens de sliter seg gjennom nok en solstekende dag ute på markene, eller sløvende under bambustaket som så vidt holder seg oppe over den lille terrassen. Men uskylden er borte - naiviteten er smått om senn blitt erstattet med visshet og kunnskap. Vissheten om at det finnes muligheter for den som tørr - men også kunnskap om at AIDS, stoffmisbruk og annen faenskap kan slå kloa i deg.

En ting er fortsatt som før - du skal ha flaks for å finne lykken om du er født i en landsby under Isans brennende sol - men finner du den, da deler du med dem som er tilbake.

Asgeir Eide-Olsen (tekst og foto)

(Pattaya Tidende utgave 2/2010 - 1. februar 2010)


 

Lest 2423 ganger Sist redigert 12. juli 2012 - 14:24
annonser:

forsiden

Utgave 2 – 1. februar:
Abonner på gratis e-avis for å lese hele utgaven

Siste rubrikkannonser

Isuzu MU-X
( / Til salgs)

noimage

Rolig 3-roms Nordic Terrace
( / Leilighet selges)

Rolig 3-roms Nordic Terrace

Flott leilighet på Jomtien
( / Leilighet til leie)

Flott leilighet på Jomtien

Beste beliggenhet på Jomtien
( / Leilighet selges)

Beste beliggenhet på Jomtien

Penthouse Nordic Terrace
( / Leilighet selges)

Penthouse Nordic Terrace