annonse:
1. februar 2014

Leserinnlegg: Svare strev for å få Gul Husbok

Skrevet av 

«Jeg kan ikke la være å tenke at et lite “honorar” i starten kanskje kunne forenklet hele prosessen»

 

Alle boliger i Thailand har en husbok. Den er blå. Her skal de som bor der registreres – men vel og merke kun thaier. Når de skal legitimere seg, er det husboka og ID-kortet det spørres etter. Men hva om man er utlending? Det de fleste ikke vet, er at det også finnes en husbok for utlendinger. Den er gul.

 

En kompis hadde skaffet seg en slik gul bok. Mitt umiddelbare spørsmål var: Hvorfor det? Jo, kunne han berette, mange ting blir enklere da. Som for eksempel når du skal fornye ditt årsvisum, eller for ikke å snakke om hvis du blir syk. Da kan du nemlig få behandling på offentlig sykehus til den samme prisen som thaier betaler.

Kompisen fortalte at jeg kunne få skaffet meg denne gule boka på det lokale distriktskontoret – Ampur – og ba meg ta med følgende dokumentasjon: Den blå husboka, ekteskapspapirer (oversatt til thai), konas ID-kort, mitt pass samt en bekreftelse fra landsbyhøvdingen. Kompisen forklarte at det hele hadde tatt ham en kort formiddag. For meg skulle det bli litt annerledes…

 

Etter å ha takket min farangkompis i ærbødighet for alle opplysninger, samlet kånemor og jeg sammen den nevnte dokumentasjon og la av gårde til Ampur. Vi dro ikke alene. Landsbyhøvdingen ble med, dresset opp i beste søndagsklær.

Det startet med at vi fikk beskjed om å dra og ta seks passbilder. De hadde visst muligheten til å ta bildene på Ampur, men det «passet ikke» på det tidspunktet.

Vi kom forventningsfulle tilbake til Ampur etter en times tid. Var den gule husboka klar? Nei det var den ikke. De trengte passet mitt oversatt til thai. Videre trengte de min mor og fars fulle navn, fødselsdato og fødested. Men ikke nok med det, de ville også vite hvilke ukedager mine foreldre var født på! Jeg spøkte med kånemor i bilen hjem og sa at det neste de spør om er vel blodtypen.

 

Det nærmeste kontoret som kan hjelpe til med oversettelser ligger 88 kilometer unna der vi bor. Dit reiste jeg neste dag for å få oversatt pass og informasjonen om mine foreldre. Der ble jeg fortalt at jeg kunne komme tilbake dagen etter å hente dokumentene. Jeg fant frem skuespillertalentene, la ansiktet i «sørgerynker», og sa at jeg hadde avtalen min neste dag og om det var mulig å få gjort dette litt raskt. Dette var jo en privat bedrift – ikke et offentlig kontor – så den søte damen sa hun skulle gjøre sitt beste. To timer senere ringte hun og ba meg hente dokumentene. 600 baht kostet dette, og det var jo overkommelig.

 

Neste dag bar det av gårde til Ampur igjen. De var ikke fornøyd. Det manglet et siffer i oversettelsen. «Men sifferet står jo korrekt i originalen», påpekte jeg. Det hjalp ikke noe. Så da ble det nye 88 kilometer til oversetterkontoret, og 88 kilometer hjem igjen.

Forventningene var store da vi nok en gang møtte opp på Ampur. Men humøret sank raskt. Denne gangen bad de om verifisering av at oversettelsen til thai var korrekt. Det var det Den norske ambassade i Bangkok som kunne ta seg av.

 

Jeg sendte oversettelsen rekommandert til ambassaden. Det holdt ikke. Ambassaden svarte at de også måtte ha en kopi av passet mitt. Jeg sendte det til dem og 1100 baht senere hadde jeg verifiseringen på plass. Mange bekker små gjør en stor å. Jeg lurte i mitt stille sinn på hva det neste trekket til Ampur-kontoret ville bli.

Vi gikk inn døra på Ampur-kontoret for femte gang. Spøken fra tidligere viste seg å ikke være noen spøk likevel, de ville faktisk vite blodtypen til mine foreldre. Det var jeg rede for. Blodtype A for begge! Det stoppet kjeften på mannen.

Noen dager senere ringte han til kånemor og ba oss møte opp på kontoret hans igjen. Han hadde tydeligvis fått grublet ferdig angående blodtypen, men nå så han meg rett i øynene med et sørgmodig blikk og sa: «Din fars navn er altfor langt.»

Hva skal man svare på slikt vrøvl? Jeg forsøkte å smile mens jeg svarte, «Ja, jeg vet det er langt, men dere bad jo om hans fulle og hele navn…»

 

Så på sjette besøket på Ampur fikk jeg min gule bok. Vi ventet kun en halvtime etter «forhøret». Etterpå fortalte kånemor at mannen hadde forlangt 200 baht av henne da den gule boka ble presentert. Hun fikk ingen kvittering for dette beløpet. Jeg kan ikke la være å tenke at et lite «honorar» i starten hadde vært en bedre investering, og kanskje kunne forenklet hele prosessen.

Det tok 3,5 måned fra første besøk på Ampur til jeg hadde boka i hendene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger kånemor ringte Ampur, bare for å få svaret «Pungni» – i morgen. De var veldig utspekulerte i sin faenskap for å gjøre ting dyrt og vanskelig for en farang. Men, Snipp Snapp Snute, så var eventyret om Den Gule Husbok ute.

 

Bjørn Inge Vågnes

(Thailands Tidende utgave 2/2014 – 1. februar 2014)

Lest 2627 ganger Sist redigert 1. februar 2014 - 09:31
annonse:

forsiden

Utgave 12 – 1. desember:
Abonner på gratis e-avis for å lese hele utgaven

Siste rubrikkannonser

Isuzu MU 7 selges
( / Til salgs)

Isuzu MU 7 selges

Trommis og keyboardist
( / Tjenester)

Trommis og keyboardist

Condo Jomtien - langtidsleie
( / Leilighet til leie)

Condo Jomtien - langtidsleie

Ønsker leilighet i Jomtien
( / Leilighet til leie)

noimage

Jomtien Plaza Condotel
( / Leilighet til leie)

Jomtien Plaza Condotel