Reiste 40 mil for å spille på kirken

1. april 2017

Reiste 40 mil for å spille på kirken

Skrevet av Helge Heyerdahl

[ annonse ]

Fint besøk på Sjømannskirken i Pattaya. (Video: Helge Heyerdahl)

Hans Petter Iversen måtte kjempe hardt for å få lov til å ta med skolekorpset fra Buriram på tur. Men ildsjelen har vært musikklærer på skolen i tre år og dro veksler på en stor tilhengerskare i lokalsamfunnet.

Tre år etter at vi fortalte om Hans Petter Iversens (54) spede start som korpsdirigent i Buriram la korpset ut på turné til Pattaya. Vi møtte musikanter, lærere og en stolt dirigent da de holdt konsert foran et solid antall grøtspisende tilhørere på Sjømannskirken.

Turen er egentlig en avskjedsturné. Det fordi korpset fra Bang Kruat i Buriram – som ligger på grensen til Kambodsja ca. 40 mil nordøst for Pattaya – nå tar skoleferie. Etter ferien forsvinner de eldste musikantene til ungdomsskolen, og Iversen må starte nesten på nytt.

– Nå vet jeg hvordan dirigenten i Gardemusikken har det. Når elevene kan det du vil, blir de borte, og du må starte på nytt med nye musikanter. Nå er det skoleferie frem til midten av mai, men da starter vi opp igjen, og tar inn nye elever i tillegg til de som er igjen, forteller Iversen.

[ annonser ]

Holdt på å gi opp

– Hvor enkelt var det å legge ut på en langtur med så mange mennesker, de rundt 40 milene det er hit til Pattaya?

– Jeg sa det vel nærmest som en spøk, etter den forrige sommerferien. At nå øver vi som bare det, og legger ut på tur og spiller på Sjømannskirken. Det var før jeg hadde spurt kirken. Så kontaktet jeg kirken, og de åpnet gjerne dørene for oss og ønsket oss hjertelig velkommen. Så tok jeg det opp med skolen, som hadde byttet rektor...

Det ble en tyngre prosess enn det Iversen hadde forestilt seg:

– Den nye rektoren var ikke klar til å ta slike avgjørelser, så jeg måtte søke hos skolestyret og hos foreldrene. Fire uker før tenkt avreise fikk jeg beskjed om at det måtte arrangeres visningstur, vi måtte gå opp løypa. Så da måtte jeg ta med to lærere, kjøre bilen ned til Pattaya, reise på kirken, ta bilder av tempelet der vi skulle bo og bilder av hva vi skulle gjøre på turen. Vel hjemme igjen gikk det halvannen uke, og jeg hadde nesten gitt opp. Da kom godkjenningen, og her er vi!

– For dumt å gi opp

– Du startet i det små da vi snakket sammen for tre år siden, hva har vært de største utfordringene på veien til å nå ha et korps på 27 musikanter?

– De største utfordringene har vært økonomi og språk. To vidt forskjellige ting, men uten språk så blir det vanskelig. Og uten penger så blir det også vanskelig. Men vi har fått det til.

– Har du vært inne på tanken om å gi opp?

– Ja, jeg har vært inne på den tanken flere ganger. I begynnelsen fordi vi hadde lite ressurser og få instrumenter. Det var tungt. Men å gi opp blir for dumt, så vi biter tenna sammen og det ordner seg som regel.

Iversen forteller at det hele kom i gang etter at han hjalp til i en engelsktime. Han hadde med en kornett. Da han spurte om noen av barna vil prøve å spille endte det med at nesten samtlige av skolens 150 elever stilte seg i kø.

Mottatt med åpne armer

Korpset er meget aktivt i lokalmiljøet, og spiller blant annet på idrettsdager, store parader og når

det kommer viktige folk som ordførere eller liknende på besøk. Barna kommer fra fattige kår og har ingen mulighet til å betale for musikkundervisning. De er langt unna å ha midler til egne instrumenter.

– Hvordan blir du mottatt som en vestlig mann som engasjerer deg, og kanskje bryter med fordommene en del thaier har om vestlige menn i Thailand?

– Jeg opplever å bli mottatt med åpne armer. Hver morgen tar jeg meg en sykkeltur gjennom bygda. Det er nesten skummelt, for det vinkes fra omtrent hvert hus jeg sykler forbi. Jeg er nesten redd for å falle av sykkelen av all vinkingen, så responsen er stor, smiler Iversen.

Spiller uten noter

Den største åpenbare forskjellen fra norske korps er at de spiller uten noter, samt at de har melodika som et av instrumentene i korpset.

– Hva kommer det av at dere ikke har noter?

– For det første har det med språket å gjøre. Mine thailandske språkkunnskaper er begrensede, det samme er barnas engelskkunnskaper. Å lære dem å spille et instrument, til en musikk de ikke har noe forhold til, og i tillegg lære dem å spille etter noter... Da ville hele prosjektet strandet. Men jeg har tatt i bruk konseptet «Rett på musikken», hvor man spiller noteløst og lærer seg melodier trinn for trinn, på samme måte som man lærer å snakke. Man hermer, og det er slik vi gjør det her.

– Vil det si at thailandske barn er mer lærenemme enn norske? Norske korps spiller jo med noter?

– Ja, jeg vil påstå at thailandske barn lærer dobbelt så raskt som norske, i hvert fall innen musikk.

– Hvorfor det?

– Jeg tror det har med språket å gjøre. Thai er et veldig syngende språk, så de har mye av dette i blodet. I Norge kan du forklare det du mener og det du vil. Her blir det å vise og mime, akkurat som å spille teater. Jeg spiller med, simulerer og viser grep hele tiden. På noen låter spiller jeg trompet med den ene hånden og lufttrombone med den andre.

Fattige kår

Vi fikk også en prat med Khun Nipaphon, som er en lærer ved skolen. Hun forteller at hun ikke vet om andre utenlandske musikklærere i provinsen. Hun skryter av tiltaket til Iversen, som gir elevene et organisert tilbud hvor det ellers ikke finnes noe slikt.

– Hvilke forhold kommer disse barna fra?

– Det er stort sett kun jordbruksfamilier. De er fattige, noen av familiene har ikke en gang penger til skikkelige sko til barna. Hvis ikke utlendinger hadde hjulpet til med instrumenter ville vi ikke kunnet gjort noe av dette.

------------------------------------

Drømmer om å bli musikere

Trompetistene Sunita (12) og Pimpisa (12) er blant de ivrigste musikantene i korpset. Vi fikk en rask prat med tospannet:

– Er det vanskelig å spille trompet?

– Det er enkelt, for jeg har god lungekapasitet, sier Sunita. Pimpisa er enig.

– Hvordan er det å ha Iversen som lærer?

– Det er veldig fint å ha ham som lærer, han er ivrig til å lære bort, skryter Sunita.

– Han har et godt hjerte, vi har timer i musikk hver eneste dag, opplyser Pimpisa.

– Hvordan er det å spille uten noter?

– Det går fint, det er bare å bruke hukommelsen, opplyser Sunita.

– Har drømmer du om å bli når du blir stor?

– Å bli profesjonell musiker, svarer begge nesten i kor.