Thailandsvenn Christer Torjussen er flere ganger blitt kåret til Norges morsomste stand-uper. Her forteller han om sine eskapader i Thailand, om verdens beste by, verdens dummeste tatovering, og hvorfor han ikke kunne stått på en thailandsk scene.
For å kunne kalle Torjussen «førstereisgutt» må vi 15 år tilbake i tid. Med ryggsekk på ryggen.
– Den første turen var som backpacker. Jeg har alltid likt å reise alene, da er det ingen andre å ta hensyn til, så jeg kan bestemme selv hvor jeg skal dra, og når. Når jeg nå reiser nedover mot slutten av året skulle jeg egentlig hatt med meg reisefølge, men forholdet skar seg i høst, og billettene lar seg selvfølgelig ikke endre eller refundere.
Turen blir uansett noe av. Til blant annet «en av verdens beste byer».
– Jeg har ikke tenkt å bli hjemme. Det er fjerde gangen jeg reiser dit, så det er jo åpenbart et land jeg liker. Jeg får alltid med meg et par dager i Bangkok, som må være en av verdens beste byer. Intens, livlig, rotete og aldri kjedelig.
Tuller med nordmenn
– Hvor er det mest sannsynlig å treffe på deg i Thailand? På bar, på stranden, eller kanskje med en turistaktig t-skjorte på krokodilleshow?
– Jeg liker å feriere på Ko Samui, fordi det er lett å unngå de aller verste turistfellene som Chaweng om man vil. Har selvfølgelig vært på obligatorisk Full Moon Party på Ko Phagnan, men det orker jeg ikke tanken på lenger. Jeg foretrekker heller å henge rundt et og annet svømmebasseng, og ta med meg kamera på tur på kvelden. Det er fantastisk mye rart å se overalt, og jeg er glad i rare skilter, skrivefeil og lite gjennomtenkt profilering, Der er Thailand en gullgruve.
Torjussen forteller fra sin backpackertid at han har besøkt både Ko Tao, Ko Lanta, Krabi og Phi-Phi.
– Du er en profilert person, både fra scene og TV. Hvordan reagerer nordmenn som gjenkjenner deg i Thailand?
– Nå er jeg velsignet med at ikke så mange kjenner meg igjen, og de som gjør det klarer som regel ikke å plassere meg, eller hvor de har meg fra. Når de spør pleier jeg å svare at vi kanskje rota på leirskolen. De som kjenner meg igjen er som regel veldig hyggelige.
Kunne ikke gjort thaihumor
– Du snakker mye om det å være pappa, midtlivskrise og livet etter 40 i showene dine. Vet du nok om thai humor til å svare på hvordan humoren din ville slått an der?
– Jeg har nok materiale til å tekkes de fleste, men jeg ville aldri fungert foran et thailandsk publikum. Har sett et par lokale show på YouTube, og slik jeg skjønner det er det mye slapstick, bløtkakehumor og gjentagelser av poenger. Det driver ikke jeg med. Å forsøke å være noe jeg ikke er på scenen blir helt feil, stand-up handler om å reflektere livet der du er akkurat nå.
Direkte tale fra thaier
– Hva opplever du er de mest markante forskjellene på thaiene og oss?
– Dette er jo et kulturbetinget spørsmål. Thaiene med sine tradisjoner, religion og høflighetskodeks skiller seg jo markant fra oss vestlige. Kanskje er de litt mer imøtekommende og positive. Og direkte. Da jeg fikk massasje på stranda sist fikk jeg beskjed om at jeg var «too big» og må slanke meg litt.
– Forandrer du personlighet når du er i Thailand? Senker skuldrene?
– Personligheten min må jeg leve med uansett hvor jeg er i verden, men så klart slapper man jo mere av. Er jeg i Thailand skal jeg jo ingenting, bortsett fra på matlagingskurs og denslags, så det er jo ingen grunn til å stresse med noe.
Forviklinger
Som mange andre thailandsfarere har heller ikke Torjussen sluppet unna forviklinger på tur:
– Min aller dummeste tatovering ble tatt i Bangkok i fjor, noe tilslasket på forfriskninger for å si det mildt. Kollegaen min og jeg endte opp med samme motiv på armen, etter et spontaninnfall i fylla, som det gikk infeksjon i fordi vi var dumme nok til å hoppe rett i bassenget dagen etter. Vi havnet på sykehus begge to og trodde vi måtte amputere.
Torjussen forsikrer at det ikke blir noen reprise denne gangen.
– Men jeg tar den aldri bort, jeg ble fortalt av en expat at nå har jeg fått «The Bangkok Mark», en permanent skavanke jeg kan bære med stolthet resten av livet.
Stand-up ikke for alle
– For de av oss som måtte mene vi har brukbar humor, og sier «det kunne jeg også ha klart» når vi ser en stand-uper. Hvem passer det for å prøve seg på en stand-up-scene?
– Selv om man har humor er ikke scenen for alle, enkelt og greit. Mange prøver seg og feiler, og svært få har det som skal til for å lykkes. Men for all del, alle må få prøve seg om de vil, men man kan få en aldri så liten aha-opplevelse. Det man selv synes er artig trenger nødvendigvis ikke å fungere foran et publikum. Alt handler om innhold, timing og fremføring.
– Hvordan bør man gå frem for å nærme seg det å stå på stand-up-scenen? Hvilke mareritt har en stand-uper? At ingen ler? At ingen kommer?
– Hvis man har lyst til å prøve seg bør man kontakte en eller flere av de små scenene som tilbyr åpen mik når de arrangerer klubbkvelder, begrense seg til et «sett» på 5-7 minutter i første omgang og ta det derfra. At man fungerer første gangen betyr ikke at neste gang går bra. Jeg atombombet, som er et faguttrykk for å tryne massivt, tredje gangen jeg sto på scenen. Jeg lærte fort at man ikke skal være eplekjekk og tro at karrieren skyter fart etter 4–5 ganger på scenen.
Torjussen forteller videre at å ha stand-up som yrke alltid er en risikosport, fordi man aldri helt vet hvordan kvelden blir. Fungerer lyd og lys som det skal? Kommer det nok folk? Er de sørpefulle? Liker de meg? Klarer de å holde kjeft, eller tror de at dette er et debattforum?
– Dette er vel noe av det som driver meg også, all usikkerheten, å lande en kveld med latter og applaus, og tenke at jeg klarte det denne gangen også.
Det er av sine egne man skal ha det...
– Hvilken opplevelse på scenen tenker du tilbake på med mest gru?
– Min dårligste opplevelse på scenen er vanskelig å komme på, fordi jeg har hatt så mange av dem. Strømmen har gått, jeg blitt skutt på med champagneflaske, blitt truet på juling, brannalarmen har gått, og jeg har stått på scenen mens et band hadde konsert i lokalet ved siden av. Men det verste var vel da jeg måtte hive ut en eldre, svært beruset fyr i bar overkropp som avbrøt meg konstant. Det var faren min.
Men de gode opplevelsene er hyppigere enn de dårlige:
– Det er mange gode opplevelser også. Det er ikke så lenge siden en i publikum fikk totalt latteranfall, med verdens sykeste latter. Jeg måtte stoppe opp og la henne le ferdig, som gjorde at det smittet over på resten av publikum. Så hadde vi det gående i sikkert fem minutter. Jeg trengte ikke si et ord, latteren rullet av seg selv. Magisk.
– Hvem er ditt humoristiske forbilde?
– En av de første jeg jobbet sammen med og lærte av var Atle Antonsen, som i dag figurerer som en humoristisk bauta med et enormt nedslagsfelt. Han var på mange måter min mentor i startfasen. Ellers synes jeg nylig avdøde Ralphie May, Bill Burr, Doug Stanhope og Norm MacDonald er sjukt morsomme.
Etter hjemkomst fra Thailand etter nyttår blir det nye muligheter til å oppleve komikeren.
– Jeg skal på turne med Latter Live over nyåret, og gleder meg som en tissetrengt labrador. Men jeg jobber fortløpende med nytt materiale, som snart skal avløse det forrige showet mitt «Drittpappa».
(© Thailands Tidende 3. desember 2017)
