annonse:
Støv og tett trafikk i hovedgata som fører videre til Siem Reap og Phnom Penh. Støv og tett trafikk i hovedgata som fører videre til Siem Reap og Phnom Penh. Foto: Terje Engø
1. januar 2014

Poipet: Moderne Ville Vesten

Skrevet av 

Hvor skal du dra på visumtur?

Hver dag passerer tusener av mennesker grenseovergangen mellom Aranyaprathet i Sa Kaeo-provinsen og Poipet i Kambodsja. Dette er den største grenseovergangen til Kambodsja målt både i antall mennesker og mengde gods.

 

En ikke ubetydelig andel av de som krysser grensen er kambodsjanske arbeidere som drar frem og tilbake daglig. Selv om thailandsk minstelønn neppe er mer enn en drøm, blir bahtene de tjener på det enorme grensemarkedet Rong Klua det som redder dem fra sult og gir tak over hodet. Store deler av befolkningen i Poipet og området rundt er mennesker som ble fordrevet fra gård og grunn under Polpot-regimet. Siden den gang har rike mennesker – politi og militære – grafset til seg landflekkene de en gang eide.

 

Mange blekhuder

Mange av de som passerer grensen hver dag er vestlige mennesker som skal fornye visumet sitt. Noen skal ha stemplet nye tre måneder på Non Immigrant-visumet, mens andre skal sikre seg femten nye dager som turist.

Mange kommer ikke lengre enn til grensen før de blir ofre for «hjelpere» som er på konstant utkikk etter usikre blekhuder. Lenge før du ankommer den thailandske immigrasjonsposten blir du praiet. Både thaier og kambodsjanere driver med dette.  De ser deg når du kommer ut av buss, bil eller tuktuk. De følger deg helt frem til inngangsdøren. Når du har betalt dem noen hundre baht forstår du at det hadde vært like enkelt å følge skiltingen.

 

Endeløse køer

Ofte er grenseovergangen preget av lange køer. Nye og bedre fasiliteter skal bygges, men alt tar sin tid. På thailandsk side sitter seks-sju immigrasjonsoffiserer fordelt på to grupper – de med thailandsk pass og de med andre typer pass. De stempler, fotograferer og sjekker pass og dokumenter raskere enn ved noen annen grensepost. På denne grensa gjelder det å holde køen unna. De som ikke har korrekte papirer blir raskt kommandert ut av køen. Slurv belønnes med en plass bakerst i køen. Er man uheldig har det nettopp rullet inn tre-fire busser med russiske turister på vei til Siem Reap. Da er det et lotteri om avreisekort er fylt ut – og russisk køkultur er for øvrig alt annet enn kultur.

 

Elektronisk visumsøknad

Vel ute av Thailand ser du portalen som ønsker deg velkommen til Kambodsja. Her treffer du en ny gjeng «hjelpere». Alle er utstyrt med skjemaet du må fylle ut for å søke om visum. Når du har fylt det ut følger de deg til luka hvor de leverer det inn for deg. Igjen har du kvittet deg med noen flere baht.

Det er nå mulig – og svært tidsbesparende – å søke om visa til Kambodsja på elektronisk måte. Visumsøknaden fylles ut på nettet og du betaler med kort. Det koster sju dollar mer enn om du søker på grensen, men det sparer deg for mye mas. De offisielle kambodsjanske nettsidene finnes til og med på norsk. Muligheten til å ordne visum via internett har nok redusert markedet for de mange hundre kambodsjanske «hjelperne».

Husk at ikke alle grensepasseringer er koblet opp mot det sentrale datasystemet. Men Poipet er selvsagt et av de som er koblet opp.

 

Hoteller, kasinoer og fattigdom

På kambodsjansk side spaserer du noen hundre meter gjennom et område med store hoteller og kasinoer. Et rom koster gjerne ca. 500 kroner.

Før hadde flere tusen fattige kambodsjanere sin inntekt fra å dra tungt lastede traller frem og tilbake over grensen. Svært mange var barn og ungdom som jobbet sammen med foreldrene istedenfor å gå på skole. De finnes fortsatt, men ikke like mange som før.

Det var tidligere ikke lovlig å kjøre over grensen med lastebiler. En årsak var at det ene landet har venstrekjøring, mens det andre har høyrekjøring. En annen og viktig årsak var at thailandske biler ikke var interessert i å kjøre på ufremkommelige kambodsjanske grusveier.

Derfor ble alt gods slept frem og tilbake over grensen. Fortsatt er det mange hundre som tjener til livets opphold med å utføre dette beinharde arbeidet. Men nå har lastebiler lov til å kjøre inn i Kambodsja. De fleste thailandske lastebiler laster om til kambodsjanske lastebiler noen få kilometer utenfor Poipet. Bilder av barbeinte barn som slet på store traller under casinoskiltene var et yndet og tragisk fotomotiv.

 

Husk inn- og utreisekort

Etter å ha fått visum i passet, er det noen hundre meter å spasere før du kommer til den kambodsjanske immigrasjonsposten. Her må du fylle ut et inn- og utreisekort. Mange stiller seg i kø og tror at papirarbeidet de gjorde da de søkte visum var nok – for så etter lang venting å bli fortalt at de må stille seg i kø på nytt.

 

Mye juks og fanteri

Hvis køen er lang er det ofte noen immigrasjonsoffiserer som rusler rundt og tilbyr VIP ekspresservice. 200 baht eller 5 amerikanske dollar koster gjerne dette. Det samme skjer når en skal ut av Kambodsja. Betaler du litt ekstra, tar vedkommende med seg passet og får det stemplet. Dette er en effektiv måte å snike i køen på.

Lureri, juks og fanteri florerer ved grenseovergangen. Før kunne du bli pålagt å kjøpe et par tetracyclintabletter. Det skulle sikre deg mot malaria. Siden kom fugleinfluensaen. Da måtte du la navnet ditt bli ført inn i en bok, samtidig som du betalte noen baht – uvisst til hva.

Mange opplever at de betaler 1000 baht for visumet. Har de ikke kambodsjanske stempler i passert – og dermed tydeligvis er førstegangsreisende – kan de som oftest se langt etter 200 baht i vekslepenger i retur.

 

Si nei til pengeveksling

Det er også en del folk som går rundt og tilbyr veksling av penger. De forteller at det er svært høye gebyrer på lokale minibanker. Dette er bare tull. I Poipet betaler du med baht, og det er for øvrig ingen høye gebyrer på minibankene. Drar du videre til Siem Reap eller Phnom Penh er det minibanker i fleng. Når det gjelder kontanter, så er dollar best. Som oftest får du vekslepenger tilbake i form av dollar og riel.

Det første som møter deg når du kommer ut fra Immigration på kambodsjansk side er forsøk på å selge deg transport. Selgerne er kun mellommenn. De lever av provisjon. De er over deg som gribber straks du setter foten ut fra immigrasjonskontoret. Hvor skal du, spør de. Bussen går snart, du må skynde deg. Poipet har fått en egen statlig bussterminal for turister. Fra bussterminalen kan du få buss til Siem Reap for ni amerikanske dollar. Bussturen tar tre timer. Det er ngen grunn til å bruke mellommenn.

Det finnes også private busser. Disse kan være billigere, avhengig av hvor flink du er til å prute. En drosje koster 30–40 dollar for samme strekning. Men første pristilbud er gjerne det dobbelte.

 

Korrupt politi florerer

Noen ganger kan det være en god følelse når en politibetjent griper inn og befrir deg fra pågående selgere. «Kom, jeg skal vise deg bussen», sier den uniformerte med et smil. Han gjør imidlertid ikke annet enn å lure deg på samme måte som selgerne. Lønnsnivået til kambodsjansk politi er veldig lavt. Så lavt, sies det, at de vanskelig kan brødfø en familie på lønna. Slike forhold gjør at de forsøker å skvise penger ut av både lokalbefolkning og turister.

Undertegnede ble selv stoppet av to politimenn på motorsykkel. De ba om å få se passet. «No visa», ble det gjentatt. «There is the visa», opplyste jeg gjentatte ganger mens jeg pekte på det dagferske visumet. Til slutt nappet jeg til meg passet, smilte og spurte om vi skulle dra til politistasjonen. Da kjørte de sin vei. Det legges mye arbeid i å presse noen hundre baht ut av en turist.

 

Små forbedringer

Poipet har faktisk bedret seg noe de siste årene. Byen har fått på plass innlagt vann og elektrisitet til de aller fleste, men renovasjon er fortsatt ikke fungerende. Noen steder flyter søppelet. Andre steder blir søppelet brent i gatene. Mange gater er nå belagt med betong. Grusveiene bør en holde seg borte fra når det regner. Grusen er en blanding av sand, leire og søppel. Den kleber seg til sko og sandaler.

I små blikkskur bor det personer som venter på å bli smuglet til Thailand. Personer med grenseboerbevis vil «låne» ut sitt id-kort. Så drar personen over til Thailand og leverer beviset til en som følger med over. Noen penger skifter hender, og Thailand har fått en ny, ulovlig innvandrer som mest sannsynlig på et eller annet tidspunkt vil bli returnert etter å ha blitt arrestert i Thailand. Noen ender opp i mørke landsens karaokesteder. Andre blir arbeidere i fiskeindustrien mens atter andre ender opp som tiggere i Bangkok.

 

Alltid et smil på lur

En tur til Poipet er et trist møte med fattigdom, skitt, støv og korrupsjon. Samtidig er det flott å se smilene til både voksne og barn. Er du der på en helg kryr det med barn i gatene. «Hello», ropes det med brede smil.

Mange av restaurantene, hotellene og gjestehusene holder god standard. De siste årene har mange blitt restaurert som følge av at veien til Siem Reap er blitt asfaltert. Det har økt strømmen av turister som passerer byen.

 

Begrenset natteliv

Mange ønsker natteliv når de besøker en by. I Poipet er det i hovedsak kasinoene som tilbyr natteliv. Her tilbys det karaoke og gode restauranter, i tillegg til gamblingen.

I selve Poipet består nattelivet mest av tvilsomme massasjesteder med vietnamesiske kvinner som massører. Det finnes også karaokebarer hvor en slipper å synge, men isteden kan drikke billig øl og whisky av ukurante merker. Samtidig vil en kunne underholdes av unge kvinner som gjerne vil vise at de duger bedre til andre ting enn å synge. Enhver nærkontakt må kunne kalles for risikosport.

 

Ikke helt A4

Poipet er et reisemål for de som vil oppleve en moderne utgave av Ville Vesten – et reismål som ikke er helt A4. De fleste som kommer hit på visumtur opplever lite av det Poipet har å tilby. Hvorvidt det skyldes at de ikke vet, eller at de ikke tørr, vites ikke.

Man er stort sett trygg hvis man holder seg til befolkede områder og ikke raver rundt sterkt beruset. Det er sjelden turister utsettes for fysisk vold. Det er litt mer vanlig at man blir fralurt litt penger. Lommetyver finnes her som over alt hvor det er turister. Så ta ikke med mer kontanter enn du har tenkt å bruke – eller har råd til å miste. Dette er ikke nødvendigvis et reisemål for noviser.

-----

Overnattingssteder:

Det er mange rimelige gjestehus og hoteller av akseptabel standard i Poipet. Prisene kan raskt endres, basert på sesong og belegg. Blir du levert til overnattingsstedet av en selger så kommer provisjonen hans i tillegg.

* Poipet Phnom Pich Guest House ligger 500 meter fra grenseposten. Gratis wifi. Enkeltrom med vifte koster 30 kroner, dobbeltrom med vifte koster 35 kroner og dobbeltrom med aircon koster 60 kroner.

* Nita Guest House ligger like ved Tollvesenets kontor, noen steinkast fra grenseposten. Dobbeltrom med aircon koster 90 kroner.

* Hotel City Poipet er et nytt hotell og kanskje det beste i byen. Det ligger en kilometer fra rundkjøringen. For 70 kroner får du et stort dobbeltrom med aircon og varmt vann. Hotellet serverer en brukbar frokost. Det er også en bra restaurant like ved.

* Long Sen Guesthouse ligger like ved Tollvesenets kontor. Dobbeltrom med aircon kostrer 45 kroner.

* Sophal Thavy Guesthouse ligger på venstre side av hovedveien, rundt hundre meter fra rundkjøringen. For 65–70 kroner får du et rent rom med aircon. Gratis wifi.

(Thailands Tidende utgave 1/2014 – 1. januar 2014)

 

Lest 1389 ganger Sist redigert 2. januar 2014 - 15:24
annonse:

forsiden

Utgave 12 – 1. desember:
Abonner på gratis e-avis for å lese hele utgaven

Siste rubrikkannonser

Isuzu MU 7 selges
( / Til salgs)

Isuzu MU 7 selges

Trommis og keyboardist
( / Tjenester)

Trommis og keyboardist

Condo Jomtien - langtidsleie
( / Leilighet til leie)

Condo Jomtien - langtidsleie

Ønsker leilighet i Jomtien
( / Leilighet til leie)

noimage

Jomtien Plaza Condotel
( / Leilighet til leie)

Jomtien Plaza Condotel