Vi vet at det er livsfarlig å angripe en motstander som har ryggen mot veggen. Det er grunnen til at Thailand er nødt til å opptre som den voksne parten i denne konflikten og svelge noen kameler.

Avgjørelsen om hvorvidt en nasjon skal gå til krig avgjøres normalt av folkevalgte politikere. 

I Norge og de fleste andre vestlige land er dette så innarbeidet at det aldri diskuteres. Ikke så med Thailand.

Dette landet liker å fremstå som et demokrati, men hvem som faktisk styrer er ikke helt klart. Militærvesenet har hele tjue ganger det siste århundret begått militærkupp når de har vært misfornøyde med de folkevalgte politikerne. Siste gang det skjedde var for drøyt elleve år siden, 22. mai 2014. 

Den dag i dag spekuleres det om militærkupp på sosiale medier. Det er i skrivende stund ikke så sannsynlig, siden det ikke er store demonstrasjoner i gatene, men denne trusselen ligger alltid og ulmer i bakkant i dette landet. 

[ annonser ]

Alle thaier, inkludert de folkevalgte politikerne, er klar over trusselen om militærkupp. Folk tenker seg derfor nøye om før de tar opp saker som går på tvers av det militærvesenet ønsker.

Dagens regjering står spesielt svakt, siden Folkerettsdomstolen 29. august skal komme med en avgjørelse om hvorvidt suspendert statsminister Paetongtarn Shinawatra skal få fortsette i jobben som statsminister. Problemet er den "private" telefonsamtalen hun hadde med Kambodsjas senatspresident Hun Sen 15. juni.

Disse forholdene gjør at utenlandske delegater i Thailand stiller seg spørsmålet om hvem de skal forholde seg til, militæret eller regjeringen?

For mens regjeringen insisterer på at de overholder våpenhvilen, har det vært andre signaler fra militærvesenet. En kommandant for styrkene i Isan har uttalt at de jobber med å ta tilbake områder som det strides om.

Og militæret hevder at kambodsjanske styrker har lagt nye landminer i disse grensetraktene etter at våpenhvilen ble inngått.

Meningsmålinger viser at mange thaier faktisk støtter militærvesenet i sitt ønske om å vinne noen få mål med jungel og tempelruiner på grensen mot Kambodsja. 

De som er i mindretall her, og ønsker en snarlig slutt på konflikten, er de som bor i grensetraktene og enten har flyktet eller bor i konstant redsel for beskytning fra Kambodsja. Det dreier seg om mange hundre tusen mennesker. I hovedsak blant de fattigste i Thailand. 

Mens disse menneskene føler denne konflikten på kroppen, så bruker nasjonalister i Bangkok denne konflikten til å fremme sine mål.

Her er et poeng som mange thaier ikke har forstått: Det koster mye mer for Thailand å fortsette grensetrefningene enn det koster for Kambodsja.

Thailand har en relativt fri presse og ethvert tap av menneskeliv – det være seg soldater eller sivile – blir rapportert.

Kambodsja er en annen skål, og verdenssamfunnet befinner seg fortsatt i mørket angående hvor mange kambodsjanere som har mistet livet i konflikten. Tallene variere mellom et titalls personer og flere tusen.

Thailand taper turistinntekter for hver slik rapport om tap av menneskeliv. Det er ikke så vanskelig å avbestille en thailandstur og isteden dra til f.eks. Vietnam.

Kambodsja har en veldig blodig historie, hvor menneskeliv hadde liten verdi. I Thailand har et menneskeliv større verdi, og det er årsaken til at Thailand er nødt til å opptre som den «voksne» parten i denne konflikten og svelge noen kameler.

Man kan forstå at generalene har vanskelig for å svelge kameler, spesielt siden de mener å ha sannheten på sin side, samt at de har et militærvesen bak seg som utvilsomt kan vinne over Kambodsja i enhver form for krigføring.

Men nettopp da er det viktig at det er politikere som bestemmer. For poenget her er ikke å vinne en krig og noen obskure grenseposter, men å finne en fredelig løsning mellom disse to nabolandene, som har så mye med hverandre å gjøre.

En militær «seier» for Thailand vil komme med en enorm kostnad i form av tapte menneskeliv og tapte inntekter. 

Thailand føler at de må holde seg til vestlige normer og kun angripe militære mål i Kambodsja, slik de ifølge militære kilder gjorde med jagerfly i de fem dagene før våpenhvilen.

Kambodsja virker ikke å ha noen slike mål. De har ifølge rapporter rakettsystemer som kan ramme thailandske mål hele 130 kilometer innenfor grensen. Man har ikke sett disse avfyrt, men kun trusselen fører til store problemer for mange hundre tusen thaier, som har måttet flykte fra sine hjem. Raketter fra Kambodsja har imidlertid rammet sivile mål nærmere grensen.

Som man vet er det farlig å angripe en motstander som har ryggen mot veggen. Hvis Kambodsja ikke har andre ting å svare med, så vil de sende raketter mot sivile mål i Thailand, med alle følgene det får. 

Faktum er at thaier og kambodsjanere har eksister godt sammen i århundrer. Det mange virker å glemme, er at Thailand tok imot en stor mengde kambodsjanere under Pol Pot-regimet. De mest aktive influensere på sosiale medier var ikke en gang født da, men deres foreldre kan kanskje fortelle om hvordan thaier hjalp sine kambodsjanske naboer. 

Thailandsk industri er avhengig av kambodsjansk arbeidskraft, men arbeiderne har i mange tilfeller nå rømt hjem til hjemlandet, grunnet rykter på sosiale medier om at de som ikke reiser hjem vil miste sitt statsborgerskap og landrettigheter. 

Man kan ikke la være å stille seg spørsmålet om hvordan denne krigssituasjonen ville vært hvis Thailands elite og domstoler hadde latt folket få sin vilje i valget i 2023. Da vant nemlig Pita Limjaroenrat fra Move Forward Party en overlegen seier.

Men han kunne ikke aksepteres av landets elite, og isteden ble det inngått et temmelig overraskende kompromiss om at Thaksin-klanen kunne få styre igjen.

Den første statsministeren etter 2023-valget, Srettha Thavisin, ble avsatt av den berømte Forfatningsdomstolen. Srettha er en erfaren forretningsmann. Kanskje han kunne bidratt til å roe situasjonen?

Men hans avskjedigelse ga rom for Paetongtarn Shinawatra, også erfaren når det gjelder forretninger, men med lite politisk erfaring. Hennes regjering har som nevnt hatt problemer, spesielt etter at det nest største koalisjonspartiet, Bhumjaithai, i sommer trakk seg fra regjeringssamarbeidet.

Dagens problemer og krigføring bør være en lærepenge for Thailand. Med mitt kjennskap til thaier må jeg si at de er ledet ut på villspor. De blir fortalt at de skal hate sine kambodsjanske naboer. De som står bak dette, eliten og nasjonalistene, vil nok få noe å svare for på et tidspunkt.

For det er skapt mye hat mellom thaier og kambodsjanere, og spørsmålet er hvor lang tid det tar å lege disse sårene. Heldigvis har mange thaier personlig erfaring med kambodsjanere i jobbsituasjon, så de vet at de to nasjonalitetene ikke er så forskjellige, og at alle ønsker å kunne leve sammen i fred og fordragelighet.

Dag A. Ekeberg, redaktør (flere kommentarer)

(© Thailands Tidende. 15. august 2025