annonse:
Ris - mat, historie og religion foto: Asgeir Eide-Olsen
2. april 2012

Ris - mat, historie og religion

Skrevet av 

I den folkelige bondekulturen i Thailand er ris ikke bare et næringsmiddel og en inntektskilde, men også en viktig bærer av tradisjoner og sosiale konvensjoner.
Skal man by noen på mat her i Thailand, så kan man ikke gjøre det uten å samtidig måtte ta ordet ‘ris’ i sin munn. Å spise heter nemlig Kin Khao (eller Than Khao hvis du skal være høflig), hvor Kin/Than betyr ‘spise’ og Khao selvsagt betyr ‘ris’.

Den kongelige pløyeseremonien i mai hvert år innleder en syklus som på mange måter preger thailandsk kultur - risens syklus. Seremonien like ved Wat Phra Keo, Thailands viktigste symbol som buddhistisk nasjon, er paradoksalt nok ikke en buddhistisk seremoni, men brahmansk. Det forteller ikke bare om enda et thailandsk paradoks, men sier også noe om at ris har vært en del av thailandsk kultur siden pre-buddhistisk tid. Det har da også arkeologiske utgravninger i Ban Chiang i Udon Thani gitt bevis på.

Denne dualiteten i forhold til det buddhistiske og det brahmanske er typisk for thailandsk religiøsitet/åndelighet og er også noe en ser igjen for eksempel i bryllupsseremonier, som også i det store og det hele er et brahmansk ritual. De små åndehusene som en kan se utenfor private hus så vel som offentlige bygg, er også tydelige vitnemål om at en hinduistisk/brahmansk/animistisk verdensanskuelse fint kan gå hånd i hånd med et buddhistisk livssyn.

Små marginer
Det som, uavhengig av riter og åndelige forestillinger, likevel betyr mest for folket, er selvfølgelig at avlingen blir bra - og det er det Den kongelige pløyeseremonien skal medvirke til. Ser vi på hvordan innhøstingen av ris foregår, kan det gi oss forståelse for i hvilken grad bondekulturen ivaretar verdier som samhold og solidaritet både familiært og i små lokalsamfunn.

Jordbruksnæringen i Thailand er absolutt ikke preget av gode marginer og høy profitt, så enten en lever av ris, sukkerroer, cassava eller gummiplantasjer så er det et hardt arbeid å skulle trekke gevinster ut av jorda. Det er tøff konkurranse, og solidaritet er ikke det som først og fremt preger den thailandske bondenæringa. Alt koster og alt følger markedspris - diesel, kunstgjødsel, innleie av landarbeidere, leie av traktor, skurtresker, osv. Men som det paradoksale samfunn Thailand jo er, så finnes det alltid et unntak - rishøsten.

Alle tar i et tak
Ved innhøsting av ris - i motsetning til andre avlinger - er det vanlig at storfamilien hjelper til. Ikke bare nær familie, men også den utvidede familie med venner, naboer og kjente forventes å ta del i innhøstingen. Den som eier rismarkene holder gjerne maten og spanderer brennevin, men ellers betales ikke daglønn. Imidlertid vanker det noen sekker med ris til dem som deltar med liv og lyst. Selv eieren av skurtreskeren, som med sin svære trommel slår riskorn fra aksene, tar betalt i ris. I Norge hadde vi ‘potetferie’ i gamle dager, og i Isan er det fortsatt slik at mange skoler stenger i perioder for utplanting og innhøsting av ris. Markene er oftest for små til å tjene penger på, men de er altså store nok til å fø flere familier enn eierens. Ris kjøres også til de gamle i landsbyen, samt til fattige og trengende. Om det er noen perioder i den årlige syklus i Thailand som kan kjennetegnes av solidaritet og omsorg for andre, så må det være rishøsten.

Tvilsom investering
Å kjøpe rismarker som en investering er noe som kan svare seg i Sentral-Thailand. Klimaet og tilfanget av vann gir 2-3 avlinger pr år og større avkastning enn hva tilfellet er i Isan. Men også isanere må ha ris til eget bruk, så litt bør en dyrke. Ofte er det slik at rismarkene i Isan er små og nedarvede. I store barneflokker har en delt opp markene om de var store. Mindre rismarker har gjerne ett av barna overtatt ved å kjøpe ut andre søsken. Å ha nedarvede rismarker gir ‘stort ansikt’ men også et forvaltningsansvar. Det som er igjen fra forfedrene skal skjøttes og det som en gang mettet en liten familie skal fortsatt mette store, nye generasjoner. Dette selv om det ikke er noe særlig med penger å hente i risdyrkinga.


Ord og uttrykk:

Dam Na: Å plante ris.
Giao Khao: Å kutte/høste risen.
Matt Khao: Å binde aks i nek. Når risen er kuttet, må den tørke. Når den har tørket en stund, gjerne en dag, så bindes aks til nek. Disse blir liggende å tørke ytterligere en dag eller to.
Bek Khao: Å samle og bære inn alle risnekene fra markene. Når nekene er tørre samles de inn og bæres til et egnet sted hvor nekene kan tromles/treskes.
Si Khao: Å tromle/treske riskorn fra nek. Dette gjøres ved at en skurtresker kommer til rismarken og tromler/tresker nekene. Risen blir værende igjen inne i trommelen og stråene/halmen blir spyttet ut igjen.
Si Khao: Samme uttrykk benyttes når kornene mølles og skallet skilles fra kornet.

(Thailands Tidende utgave 4/2012 - 1. april 2012)

Lest 2237 ganger Sist redigert 2. april 2012 - 11:36
annonse:

forsiden

Utgave 12 – 1. desember:
Abonner på gratis e-avis for å lese hele utgaven

Siste rubrikkannonser

Isuzu MU 7 selges
( / Til salgs)

Isuzu MU 7 selges

Trommis og keyboardist
( / Tjenester)

Trommis og keyboardist

Condo Jomtien - langtidsleie
( / Leilighet til leie)

Condo Jomtien - langtidsleie

Ønsker leilighet i Jomtien
( / Leilighet til leie)

noimage

Jomtien Plaza Condotel
( / Leilighet til leie)

Jomtien Plaza Condotel