Til å ha vært gift i snart ti år er iren i nabosoien vår ganske hjelpeløs. Han forstår når kona er sint på ham, men forstår ikke hvorfor.

 

Det er ofte slik at har en thailandsk kvinne først fått seg en farang, så bør det synes. Man må være litt bedre enn naboene. Iren fikk et hint om dette da det ble bestilt noen lass med singel til oppkjørselen til huset. Da singelen ble levert fikk han fatt i en spade og begynte å spre singelen utover mens svetten rant.

 

Men så kom kona hjem, på moped med ungene bakpå. Hun så sint ut, og sa kun de følgende ordene: – Hva er det du holder på med?

Det hørtes ikke ut som noe spørsmål. Hun gikk rett forbi ektemannen, inn i huset, uten å si noe mer.

 

Den stakkars iren forsto at noe var galt. Men problemet var at han nå visste at hun hadde gått i vranglås og neppe ville være tilsnakkenes på et døgn. I hvert fall ville han ikke få noe svar eller forklaring på hva som var galt.

 

Heldigvis for iren gikk kona til en venninne og beklaget seg. Venninnen har vært mammasang og kjenner godt til faranger. Hun skjønte problemet og dro sporenstreks ned til iren med forklaringen: – Hva tror du folk tenker om en farang som står og skufler singel?

 

De tror han er en fattigfrans, eller en Kee Nok (fugleskitt). En som ikke kan eller vil betale for at andre skal gjøre det harde arbeidet. Han burde forstått at kona mistet ansikt når han gjorde slikt arbeid. 

 

Selv på hva en drikker bør det vises. Lao Khao og annet skvip er for fattigfolk. Damer med farang skal velge høyere opp på hylla. Red Label eller aller helst Black Label, selv om whiskyen blandes med cola slik at det spiller null rolle hva man starter med.

 

Det er også slik at er en gift med farang, så har det en tendens til å bli barn. Iren er med sine 45 år rene ungdommen. At faranger både i 70- og 80-årene skaffer seg arvinger – med kort ventetid – er ikke uvanlig. Men lever de lenge nok til at de får se sine barn gå på skole, så vil de også bli forklart at farangbarn bør gå på en bra skole, ikke sammen med avkom av løsarbeidere, småbønder og kroppsarbeidere.

 

Iren har investert i det nest dyreste faranghuset i området, og trodde at det skulle roe ned de materielle kravene fra kona. Men slik ble det ikke. Huset var så flott, at da broren til kona skulle ha lån til bil, viste han frem dette huset når finansselskapet kom på besøk. Hans eget hus har vært under bygging i flere år, og er fortsatt mest bølgeblikk. Lånet gikk i orden, så nå har broren til kona bil, mens hun selv kjører rundt på moped med ungene bakpå. Det var ikke bra.

 

Det gjorde ikke saken bedre at et par farrangkoner i nærheten har biler. En dame to soier bortenfor, gift med en sveitser, fikk nettopp sin fjerde bil på seks år. Nå hadde hun Isuzu firedørs pickup og en Nissan sedan. En annen farangkone i nærheten har også en Nissan sedan. 

 

Bil måtte skaffes. Ansikt måtte reddes. Selv forfedrene følte nok skammen når damen i verste rushtid kom kjørende i regn eller stekende sol med ungene bakpå. Før i tiden gikk bønder til fots. Så fikk de sykkel. Siden motorsykkel. Nå har mange pickup. Man må følge med i tiden.

 

Da broren kom fra velsignelse av den nye bilen i tempelet, ble irens kone mutt og stille. Sa han noe, snudde hun seg og gikk. Han kjente sin kones luner, og forsto at noe måtte gjøres. For ellers ville det bli stille i flere dager. Mammasangen ble redningen igjen. Hun ga råd.

 

Iren kunne opplyse om at ting nå var i orden på hjemmefronten: – Vi kjøpte bil i ettermiddag. En rød Honda, for det visste kona at var den beste bilen. I hvert fall var den litt dyrere enn toyotaen til broren. Og så var det landsbyens eneste røde bil. Så nå har jeg bil... og fortsatt kone, fortalte han oss med et lettelsens sukk.

Observatøren

-------------

I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening.

(© Thailands Tidende. Utgave 8/2018 – 1. august 2018)