Kambodsja og Sihanoukville skulle være alternativet for de som ble lei av Thailand, men byen er nå fullstendig overtatt av kinesiske interesser. Faranger leter etter alternativer, og har kommet til øya Koh Kong, samt et lite, sjarmerende sted kalt Kampot. På de to stedene håper farangene i det lengste å slippe å se svære kasinoer og horder av kinesere.

 

Sihanoukville slo på midten av 1990-tallet ut i full blomst. Etter en blodig historie med borgerkrig og ett tilfelle hvor byen ble bombet av amerikanerne, vokste det frem en mengde små gjestehus som fokuserte på ryggsekkturister.  Byen utviklet seg raskt, og flere flotte hoteller og resorter ble bygget.

Etter hvert oppdaget flere og flere utlendinger byen. Mange så på den som det neste Pattaya. Her var alt – flotte strender, rimelige priser, og myndigheter som så en annen vei bare det dryppet litt på dem også.

 

Det nye Macau

For noen få år siden oppdaget kinesiske investorer byen. Nå fortrenges ryggsekkturister. Barene forsvinner raskt, og store hoteller med kasino og kinesiske eiere har tatt over stadig mer av byen. Nye hoteller med navn som New Macau og New MGM Casino har vokst opp.

Kinesiske turister flys direkte fra Kina til Sihanoukville. De drar dit for å gamble, og i liten grad for å oppleve kambodsjansk kultur, mat eller natur. Kambodsjanere har ikke lov å gamble, så klientellet er så godt som hundre prosent kinesisk.

 

Suksess med kinesiske penger

Mens Kambodsjas statsminister Hun Sen kan skryte av økonomisk vekst i det fattige landet, er det mange som mener at han selger landet til Kina. Store kinesiske lån til statlige infrastruktur- og industriprosjekter gir Kina stor politisk kontroll over landet. 

Korrupte statsansatte som sørger for at kinesere får kambodsjanske pass og derved tillatelse til å eie land, gjør at kambodsjanske forretningsdrivende blir taperne. Prisene på eiendom har skutt i været.

Det er allerede en rekke faranger som har forlatt Sihanoukville. Stedet er ødelagt av kineserne, sier de. Samtidig nyter de nå godt av god vei til både Phnom Penh og opp til Koh Kong og Thailand.

 

UTVIKLING: Koh Kong har utviklet seg raskt, men er stille og rolig i forhold til Siem Reap og Sihanoukville. (Foto: Terje Engø)

 

Leter etter alternativer

Noen har flyttet til Phnom Penh. En franskmann vi snakket med i Phnom Penh flyttet fra Pattaya til Sihanoukville for åtte år siden. Nå planla han å flytte tilbake til Thailand, eller kanskje Filippinene. 

Kineserne har til nå ikke kastet sine øyne på Koh Kong. Det vil si, kinesiske entreprenører er allerede er i ferd med å bygge dam nummer to for elektrisitetsproduksjon i elvene som renner fra Kardemommefjellene og ned til Koh Kong. Hva som følger vil tiden vise.

 

Koh Kong – rett over grensa

220 kilometer nord for Sihanoukville ligger Koh Kong. Byen og øya ved samme navn ligger like ved grensen til Thailand, ikke langt fra Trat og Koh Chang.

Når jeg kommer dit er vannet i dusjen svakt gult i fargen. Tørke har tømt innsjøen som springvannet normalt kommer fra. Nå kommer vannet annet steds fra. Ingen kan fortelle meg fra hvor. 

Jeg velger å kjøpe noen store flasker med drikkevann. De skal brukes til en liten ekstra dusj for få bort det gule vannet fra kroppen. Vann som heller ikke frister å bruke til tannpuss.

Noen få kilometer fra byen, på utsiden av øya Koh Kong, ligger noen av Kambodsjas fineste badestrender. Inne ved byen er det brakkvann og store mengder plast.

Stedet har gått gjennom en fantastisk utvikling fra undertegnedes første besøk her i januar 2002.

 

NYE BYGG: Store nye bygg rager over tradisjonell bebyggelse i Koh Kong. De nye byggene huser svaler. Redene er mer verdt enn turister. (Foto: Terje Engø)

 

Rivende utvikling

Det er asfalterte gater i sentrum. Nye bygninger har kommet opp og en finner lett det meste av det en trenger i det daglige liv. En bro krysser elven. Før var det en hasardiøs kryssing av elven i små båter. Skulle en videre måtte en reise med en vietnamesisk bygget elvebåt langs kysten ned til Sihanoukville. Båtene var ikke bygget for seilas i åpent hav. Nå er det vei av relativt god standard. Der ferjer krysset elver er det nå broer.

I Koh Kong bor det en del faranger. Prisene på mat er litt dyrere enn i Thailand. Alkohol er mye billigere. Om kambodsjansk mat er bedre eller dårligere enn thailandsk er en smakssak

I Koh Kong, så nært grensen, brukes det en del chili. Så smaken er ikke ulik den en finner i Thailand. De aller fleste restauranter serverer også farangmat som hamburgere og svinekoteletter.

 

SVALEREDER: Hva var planen med dette bygget i Koh Kong? Vinduene er blendet og det er laget ventilasjon for å gjøre det attraktiv for svaler. (Foto: Terje Engø)

 

Bedre penger i svalereder

Det er relativt rimelig å leie bosted her. Utvalget er ikke stort, men det er heller ikke en voldsom pågang fra utlendinger som ønsker å leie. Myndighetene ønsker å utvikle turismen her. Det virker ikke som de lykkes i å gjøre verden oppmerksom på hvilke kvaliteter stedet har. Og i kampen mot Siem Reap og Sihanoukville er Koh Kong neppe gitt høy prioritet.

Det er antakelig nesten like mange bygninger som brukes til produksjon av svalereder som gjestehus og hoteller. Et par av «svalehusene» har til og med skilt som sier at de er gjestehus.

En fem etasjers bygning nede ved havna ser ut som om den er planlagt bygget som hotell, men omgjort til produksjon av svalereder underveis i byggeprosessen. Kineserne er storimportører av svalereder, og det markedet er tydeligvis bedre enn turismen.

 

Kampot – siste skanse

Mange av utlendingene vi snakket med fremhever Kampot som et av de siste virkelig flotte stedene i Kambodsja. Så vi reiste dit for å se dette siste paradiset i landet.

Kampot er uten tvil en vakker by. Små bakerier, kafeer og restauranter. En elv som renner tvers gjennom sentrum. Gjestehus med fokus på ryggsekkturister og noen få finere overnattingssteder beregnet på mer pengesterke turister.

 

BOKOR: I Kampot finner du ingen høyhus, men flott utsikt. Her går solen ned over Bokorfjellet. (Foto: Terje Engø)

 

Selv bodde vi på Villa Cevedi. Et flott sted hvor vi hadde fantastisk utsikt utover elva fra rommets veranda. Herfra kunne vi nye utsikten når sola gikk ned over Bokorfjellet, samtidig som den speilet seg i elven. Eieren er en nederlender som kom for å arbeide i flyktningleirer på 1970-tallet, bare 25 år gammel. 

Nederlenderen er representativ for farangene som har bosatt seg i Kamport. Mange jobber for NGOs som driver ulike hjelpeprosjekter. Andre har jobbet for NGOs og er blitt værende. 

Nå håper nederlenderen for enhver pris at kineserne ikke kaster sine øyne på stille, rolige Kampot.

 

 

Dårlig med helsetjenester

Kampot er ikke stedet for den som ønsker ølbarer og natteliv. Det meste stenger relativt tidlig. Men det meste en trenger er likevel tilgjengelig. Det største hinderet for mange er antakelig at det er begrenset med tilfredsstillende helsetjenester.

Kjører en 3-4 timer til Phnom Penh er tilbudet bedre. Men ikke bedre enn at ambassader og forsikringsselskaper ofte anbefaler at en drar til Thailand om en trenger mer avanserte helsetjenester.

(© Thailands Tidende 31. mars 2019)