Når naboen har bryllup, begravelse eller munkeordinering så vanker det gratis mat og drikke. Derfor skal alle bringe med seg en konvolutt med penger. Men hva om det er for lite mat – og den smaker dårlig?

 

Mat er viktig. For utenforstående virker det som thaier spiser noe hele tiden – fra før hanen galer til lenge etter at den har gått til ro.

 

Før vi går inn på den pinlige hendelsen i landsbyen er det greit å gi et lite tips til de som vil spise på thairestaurant her: Ikke la deg lure av flotte menyer, pene duker og pågående innkastere. Det eneste som betyr noe er hvorvidt det er fullt av thaier tilstede eller ei. Selv om thaier aldri klager på verken mat eller service når de er på restaurant, så går rykter som ild i tørt gress etterpå. Tomme restauranter betyr dårlig thaimat.

 

Her i landsbyen er mat noe av det man er mest opptatt av. Enkelte husstander er kjent for å lage god mat, og disse blir brukt som «cateringselskaper» som leies inn av andre i landsbyen når det er tid for bryllup, begravelse, ordinering av en munk eller annet. Disse ankommer med kokekar, tallerkener og alt annet av utstyr. Maten skal være god og ikke minst rikelig – slik at de fremmøtte kan ta med seg noen poser med mat hjem til de som ikke fikk delta. 

 

Ikke alle har råd til å leie lokale cateringselskaper, så de må lage maten selv. Da er uheldigvis kravene omtrent like store, og det skulle vise seg å bli et problem for en slektning av familien – kalt Om – som er en smule gjerrig.

 

Oms datter giftet seg i fjor. Innbudte fant frem konvolutter for å bidra til gildet, slik alle gjør. Noen la en femtilapp, andre en hundrelapp, eller kanskje to. Pengegavene er ment å hjelpe litt på utgiftene til bryllupet. Og ikke minst gir konvolutten god samvittighet om man forsyner seg litt for rikelig av mat, øl og whisky – og gjerne får lurt med seg en flaske Chang hjem i matposen.

 

Bryllupet i fjor ble en skam for familien, selv om ingen har fortalt dette til Om og kona. Alle hvisket seg imellom om maten – overkokte nudler, ingen chili, lite smak, ris av dårlig kvalitet, nesten ingen kylling i suppa. I tillegg var det lite mat, og nesten ikke øl og whisky. Det ble dårlig med poser å ta med hjem.

 

Pengene gis på forhånd, som kjent, så etter at maten er servert er det for sent å redusere beløpet. Folk skal gi det de har råd til. Ingen liker å flagge at de er pengelense, så man skraper sammen penger enten man er lutfattig eller ei. Kun tørste alkoholikere tar sjansen på å tape ansikt ved å gi kun en ørliten slant (og deretter drikke opp mesteparten av whiskyen). 

 

Nå er det tid for ny fest – Oms eldste sønn skal ordineres som munk.  Det er forventet et stort antall gjester, slekt fra fjern og nær, venner og sultne som måtte passere åstedet. Alle er forventet å bringe konvolutter med penger i. De som ikke eier en konvolutt kan be om en, eller til nød overrekke kontanter.

 

Folk i gata vår diskuterte dette i det vide og det brede. Finnes det en måte å komme seg unna å gi en konvolutt med penger til gjerrige Om? Selv de av naboer og slekt som ikke møter opp er forventet å sende litt penger.

 

Noen god unnskyldning fant ingen, og den to dager lange festen – en dag med barbering av hodet og den påfølgende dagen med ordinering – kom stadig nærmere.

 

Kanskje vil det bli bedre mat og større mengder denne gang, ymtet noen frempå. Hva om man fant på en unnskyldning for ikke å møte opp, og det viste seg at Om denne gangen hadde tatt på spanderbuksene? Det ville bli dobbelt ille, siden Om og familien mest sannsynlig ville finne ut at det var en hvit løgn som var servert for å unngå å møte opp. Da ville man selv miste ansikt, ikke Om. 

 

Så kom vi til kvelden før dagen. Det var samme tema som ble diskutert utenfor den lokale butikken. Husker dere den dårlige maten? Er det noen som vet hvem som skal kjøpe inn og lage mat i år?

 

Spørsmålene forble ubesvarte. Neste morgen var det tid for fest, og man lot være å spise frokost hjemme for å kunne lange innpå skikkelig fra Oms matbord. På formiddagen ruslet man så bort til Oms hus, sultne og spente, med gule konvolutter i hånda. 

 

Om det var mindre enn normalt i konvoluttene er det ingen som vet. Sannsynligvis hadde de alle lagt oppi hva som var forventet, for en møter ikke opp med en konvolutt med bare noen småmynter. Da mister en ansiktet, og det er verre enn å gå halvsulten og småtørst hjem uten matepose.

 

Og resultatet? Jo, det endte selvsagt som fryktet, at slekt og venner gikk hjem halvsultne og småtørst, uten matpose.

 

Den gode nyheten er at Oms naboer har et bryllup på gang om ikke så lenge...

Observatøren

-------------

I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening.

(© Thailands Tidende. Utgave 5/2018 – 1. mai 2018)