Militærlederne i Myanmar er overrasket over at kuppet 1. februar ikke har vært «vellykket» på samme måte som kuppet i Thailand i 2014. De har oversett noen essensielle forskjeller.

 

To kvinnelige statsledere ble avsatt i militærkupp i nabolandene Thailand og Myanmar henholdsvis 22. mai 2014 og 1. februar i år. Men der stopper også mange av likhetstrekkene, selv om militærmakten i Myanmar ifølge observatører gjerne ser til Thailand som eksempel.

 

Hærsjefen Prayuth Chan-ocha sa ved maktovertakelsen i 2014 at det skulle bli et kortvarig styre fra militærmaktens side, det ble hintet at det skulle holdes valg høsten 2015.

 

De samme toner kommer fra hærsjefen Min Aung Hlaing i Myanmar, så spørsmålet er om de også har satt mål av seg til å styre i fem år.

 

Militære lederer i Myanmar og Thailand har god kontakt. Kuppgeneralen i Myanmar var en nær bekjent av tidligere thailandsk statsminister Prem Tinsulanonda, som var en sentral maktperson i Thailand i mange årtier inntil han døde i 2019.

 

Ifølge The Diplomat, som har en lengre analyse av kuppforholdene, omtalte Prem den nye kuppgeneralen i Myanmar som «sin adoptivsønn». 

 

Så hvorfor kunne ikke 75 år gamle Aung San Suu Kyi dyttes til side like enkelt som Yingluck Shinawatra, som i en alder av 47 år ble fjernet fra statsministerjobben av det thailandske militære i 2014?

 

Aung San Suu Kyi har vært mye kritisert i sin statsministerrolle, etter at hun kom til makten etter et langt liv som motstander av militærjuntaen i eksil, som førte til Nobels fredspris i 1991. Hun er blitt kritisert for å ikke ta tilstrekkelig avstand fra militærvesenet og også for å ha forsvart brutale handlinger mot den muslimske Rohingya-minoriteten i Rakhine-provinsen.

 

Men mye av kritikken er kommet fra utlandet. Hun er tydeligvis mer populær i hjemlandet enn mange observatører hadde forestilt seg. Den store mengde demonstrasjoner og streiker i Myanmar i disse dager viser det. Demonstrantene går til forsvar for sin tidligere statsminister under stor risiko for forfølgelse av militærmyndighetene. Mange motstandere av militærjuntaen er arrestert. Facebook er forsøkt blokkert, og internettforbindelser slås av om kvelden. 

 

Yingluck opplevde ikke det samme da hun ble avsatt. Visst hadde hun og ikke minst broren Thaksin en stor bevegelse bak seg, gjerne kalte «rødskjortene». Og de vant da også alle demokratisk holdte valg siden han kom på banen tidlig på 2000-tallet. 

 

Men mange thaier var lei av demonstrasjonene i hovedstaden, både fra rødskjorter og gulskjorter – hvorav sistnevnte gruppering i disse dager er blitt dømt til lengre fengselsstraffer for sine demonstrasjoner som mer eller mindre direkte førte til militærkuppet. Tidligere visestatsminister og protestleder Suthep Thaugsuban fikk nettopp tildelt fem års fengsel, og slapp i dag ut på kausjon etter to netter bak murene.

 

Ja, thaiene var lei av demonstrasjoner og politisk krangling. Og stadig flere trodde også på beskyldningene om korrupsjon som ble fremsatt mot Yingluck-administrasjonen. Etter kuppet i 2014 fungerte samfunnet noenlunde normalt. Det ser man ikke i Myanmar i dag.

 

En annen stor forskjell på Thailand og Myanmar er at militærvesenet i Thailand er bedre likt blant en større deler av befolkningen. Det var dette kupplederne i Myanmar ikke forsto.

 

Og det var kanskje grunnen til at kuppleder Min Aung Hlaing sendte et brev til Prayuth Chan-ocha i Thailand bare en uke etter kuppet. I det brevet ber Myanmar om hjelp til å «støtte demokratiet». Ironien var påtakelig – å be en statsminister som selv har vært kuppgeneral om å støtte noe de omtaler som en «demokratisk prosess».

 

Militæret i Myanmar tviholder på sin anklage om valgfusk da Aung San Suu Kyi ble gjenvalgt i november 2020, men de blir ikke trodd verken i hjemlandet eller utenlands. Indonesias utenriksminister Retno Marsudi gikk i går til det steget og oppfordre til å gjenopprette demokratiet så raskt som mulig, i et møte med utenriksministrene fra Myanmar og Thailand i Bangkok. 

 

De skulle holde raskt valg i Thailand, ble det lovet. Men det tok nesten fem år før det kom et nytt valg.

 

LES: Portforbud, flertallet støtter det militære (22. mai 2014)

LES: Lederartikkel: En populær diktator (1. oktober 2014)

 

Mange var utålmodige etter å få valg i Thailand, men en ikke ubetydelig del av befolkningen satte også pris på militærstyret. Dette inkluderer mange av de mest velstående og innflytelsesrike personer i landet, som har vært støttespillere både for juntaen og den etterfølgende regjeringen.

 

I valget i 2019 fikk regjeringspartiet i Thailand 23,7 prosent av stemmene, som var ørlite grann mer en Pheu Thai – som likevel fikk flest representanter i underhuset. 

 

Snaut en fjerdedel av befolkningen ville altså at juntaen skulle fortsette i regjeringskorridorene, og det holdt ved hjelp av den omstridte nye grunnloven og støtte fra seks andre partier til at Chan-ocha kunne fortsette.

 

Så stor oppslutning som dette kan nok ikke militærvesenet i Myanmar forvente seg. De har ikke samme tillit i befolkningen som militærvesenet i Thailand, selv om det de siste månedene har dukket opp en stor protestbevegelse også i Thailand.

 

New York Times hadde en gjennomgang av kuppet og de viktigste aktørene 23. februar, for de som ønsker ytterligere informasjon.

(© Thailands Tidende. 26. februar 2021)